- 1/6
Storbråten på Odalstunet. Odalstunet - 2/6
Odalstunet, fra en ny vinkel Anno museum - 3/6
Elever på skolebesøk får prøve seg på å hesje høy på gammelmåten. Odalstunet - 4/6
Utsikt mot Vestaberg, fra Skjeppastad - 5/6
Odalstunet - 6/6
Liv i stuene 2016 Bjørn Sverre Hol Haugen
Odalstunet er hele Odalens museum. Her er det samlet bygninger og gjenstander fra hele Odalen siden museet ble dannet like etter andre verdenskrig.
Bygningene utgjør et storgardstun med både våningshus, kårbygning og mange uthus. På trygg avstand fra de andre husa ligger kjona og smia. I skogen finner vi husmannsplassen og like bortenfor ligger tømmerhoggerkoia.
Selve museumsområdet er åpent hele året, selv om bygningene kun er åpne under arrangementer. Utenom museets åpningstid kan man oppleve Odalstunet ved hjelp av den digitale KulturPunkt-løypa.
Bygdetunet består av bygninger fra begge Odalskommunene. Denne formen for bygdetun er veldig typisk for etterkrigstida, da mange slike tun ble oppført rundt om i landet. I dag regnes ikke lenger denne formen for flytting av gamle bygninger som forsvarlig, og man velger ofte å bevare bygningene der de står istedet.
En forsamling av "kloke menn", anført av en lærer ved navn Gunnar Tanga og bestående av flere historieinteresserte gardbrukere i Sør-Odal, gikk sammen om å danne et tunlag i 1948, og skapte det som i dag er Odalstunet. Plasseringen av et slikt tun ble mye diskutert, men man endte opp på Osåsen, der tunet fortsatt ligger. Området ble på folkemunne omtalt som "Taterkleiva", siden taterne brukte området som leirplass.
Hus fra begge kommuner ble samlet inn, og det første bygningen som ble reist på tunet var fjøset. Siden kom kjona og Skjeppastadbygningen, og deretter de andre husene i tur og orden. I utgangspunktet skulle man samle inn og sette opp bygninger til et komplett gardstun, men i praksis ble en del av husene, som butikken og Storbråten, oppført her av praktiske hensyn. Folk i Odalen lå jevnt over ganske langt ut på venstresida, politisk sett, etter krigen, så det ble gjort et poeng av at Odalstunet ikke skulle vise en storgard, men at det derimot var en gjennomsnittsgard fra området som var det museale idealet. Dette holdt man fast med, helt til man fikk tilbudet om å overta den store Gjersøyenbygningen på 1960-tallet. Den sto på en av de større gardene i bygda og representerer på ingen måte noe gjennomsnittsbruk. Bua fulgte med på lasset da hele garden skulle rives, og dermed røk intensjonen om en gjennomsnittsgard, og Odalstunet fikk et flott flaggskip, og et praktisk og romslig bygg.
