Å være bondestudent i Oslo, det har i ni av ti tilfeller betydd å være et ensomt, lutfattig menneske i en fremmed, uvennlig eller i beste fall koldt likegyldig by.
Sigurd Hoel - hvem var han, og hvem ble han? Slik beskriver Øystein Rottem den mentale veien fra barndomshjemmet i Nord-Odal til en plass blant åndseliten i hovedstaden:
Han bodde der de første femten år av sitt liv. Så dro han til Kristiania for å gå på middelskolen. Det føltes som en lettelse, som en frigjøring. Vekk fra den trange bygda, der han mer og mer opplevde seg som en outsider. Vekk fra mor og far som "overvåket" ham. Inn til Kristiania. Inn til den store friheten.
Men frihetens gudinner stod ikke og ventet på ham med åpne armer i hovedstaden. Han kom til å føle seg som en outsider i byen også. Han var usikker og redd. Byen virket fremmed og truende. Han var en beskjeden gutt fra landet og snakket bondsk og oppførte seg bondsk. Selv om han følte seg "annerledes" enn de andre som bodde i hjemkommunen, så var han odøling. Og han bar odølingen med seg til hovedstaden. Det tok mange år før den unge Hoel lærte seg bylivets spilleregler. Enda flere år tok det før han "erobret" byen, slik han hadde drømt om da han snilt og flinkt satt og rakte opp hånden i klasseværelset på middelskolen.
Men han klarte det til slutt. I de siste 30 -35 årene av sitt liv kom han til å bekle rollen som en av de helt sentrale kulturpersonlighetene i hovedstadens åndsliv, i Norges åndsliv. Han skiftet ham, men odølingen slapp aldri taket i ham.
(Utdrag fra Øystein Rottems biografi: Sigurd Hoel - Et nærbilde, Gyldendal 1990).
- 1/1
Sigurd Hoel vendte alltid tilbake til Odalen på besøk. Her hos søsteren Dagny på gården Heer ved Sand, med søstrene rundt bordet. (Foto utlånt av Liv Heier)
Utenfor
Det var det liberale borgerskap som klappet og klappet. De som holdt seg med litt utroskap på si, men som for all del holdt fasaden ren og pen og uplettet. I bunn og grunn foraktet han disse dobbeltmoralske, selvsikre fasademenneskene atskillig mer enn de skikkelige pietistene, for eksempel Ole Hallesby og hans drabanter.
- Jeg er født og oppvokset i Odalen. Her i salen sitter det ikke et eneste menneske fra Odalen. De ville ha følt seg dumme og bondske. Og hva ville de egentlig ha tenkt om stykket? Bak sceneteppet følte han seg med ett så inderlig i slekt med den odølingen som han visste ikke satt i salen.
(Sigurd Hoel om følelsen han hadde da lystspillet Don Juan, som han skrev sammen med Helge Krog, ble oppført på Nationaltheatret i november 1931.)
Sigurd Hoel og hans forfatterskap ble tatt fram i lyset igjen i hovedstads- og kulturpressen ved hans 100 års fødselsdag. Her er Dagbladets Espen Haavardsholm som konkluderer i en artikkel tirsdag 23. oktober 1990:
(…) Hoels beste romaner er etter mitt syn "Veien til verdens ende" 1933 og "Møte ved milepælen" 1947. Han lykkes best som romanforfatter der han går tettest innpå stoff som brenner for ham - og tilsvarende mye dårligere når han opptrer som satiriker eller forsøker å legge seg inntil den lette, kåserende Oslo-tonen; som egentlig var noe tillært hos odalsgutten Hoel. Slik lyder Inger Hagerups diktportrett, ( "Nærgående brev til Sigurd Hoel og hans tid"): som nok treffer noe vesentlig hos den mannen som ble kulturradikalismens mest utpregede bannerfører i norsk litteratur:
Nærgående brev til Sigurd Hoel og hans tid
Legg din maske ned et sekund, Sigurd Hoel,
på ett av de mange ødslige Oslo-kafébord
fra mellomkrigstiden, der hvor ordene falt
presise som øksehugg, snerrende av logikk,
og hver mann var aforistiker av fag.
Theatercaféen, Speilen, Karl Johan,
skjønne kvinner som krevde rett for sitt kjønn
og fikk det. De andre var uten interesse.
Fra hjernen til kjønnet gikk det en direkte linje,
Men utenom hjertet, for Guds skyld utenom dét!
Sarkasmene boblet kjølig fra pjolterglasset,
og tidens enkle devise var: drift og forstand.
-----
Legg din maske ned et sekund, Sigurd Hoel.
Da skimter vi bak de urbane sekstiårs trekk
Erasmus Montanus, vårt første bygdegeni,
den hjemløse intellektuelle, den rene
forstands lidenskapelige, fortvilte forsvarer,
en tragisk person, fordi han svek sitt miljø.
(Jeg kjenner ham godt, det er en tremenning av meg).
Men også han bærer maske. Og aller underst
lever en bondegutt, åpen, nysgjerrig, gløgg,
et søskenbarn av Peer Gynt og Askeladden,
som vet at tusser og troll og dævler er til,
og sindig rekker i luften en finger med spytt på
når han skal granske aspekter for vær og vind.
-----
Forsiktig. Sett masken på deg igjen, Sigurd Hoel.
Det er bestandig for mange folk i kaféen.
Inger Hagerup
(Fra samlingen "Mitt skip seiler", Aschehoug 1951.
Gjengitt med tillatelse fra forlaget.)