Veien til verdens ende

'Midt i verden står Anders. Han står i midten av alt. Rundt omkring ham står alt det andre. Mor og far, Gorine og Embret og Andrea, Tora og Kari og Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og den store klokken som står ved veggen i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders! An-ders!'

Veien til verdens ende er barndomsskildringen som helt og holdent ser verden gjennom barnets øyne, og opplever verden ut fra hvordan den ser ut for en fire-femåring, og endringene fram til ungdomsårene. Boka blir gjerne omtalt som Sigurd Hoels rikeste verk.

Vi følger Anders i hans verden, der han forsøker å finne sin plass i søskenflokken, gjøre foreldrene til lags, men blir misforstått og får "kjeft". Han tolker verden og menneskene rundt seg slik det fortoner seg fra plassen under kjøkkenbordet, på veien utenfor huset, fra tilhørerbenken i drengestua, der Embret og de andre arbeidsfolkene fra gården og andre gårder, samler seg og forteller historier som egentlig ikke er ment for små gutteører, og som Anders tolker på sin måte. Både sår og humoristisk lesning.

Anders kjenner ydmykelsen og fornedrelsen vi ingen kommer unna i oppveksten, han er flau over ikke å kunne si "r", han prøver å hevde seg over for kamerater på ulikt vis, og det går gjerne skeis. Han føler konflikten mellom faren og gårdsgutten, som han forguder. Motsetninger som er vanskelige å forstå og håndtere for et lite guttesinn.

Samtidig er boka en vakker skildring ikke bare av menneskesinnet, men av natur, barndomsopplevelser og sommerdager som vi alle kan kjenne oss igjen i. Anders' verden blir større og større, der den strekker seg fra fanget til Gorine og utover og bortover veien han ikke kan se enden på.