Heller ikke hovedstaden var stor nok for Sigurd Hoel, som ofte søkte ut i Europa, og betraktet Norge fra Berlin omtrent som han betraktet Odalen fra Oslo:
"… Den merkelige, ubetingede, absolute talentfiendtlighet som raader hjemme i Norge ialfald, hos alle dem, eller næsten alle dem, som har magt og myndighet. Jeg har merket det i alle de aar jeg har skrevet i aviser, bl.a. Det er som om redaktøren, og især redaktionssekretærer, faar rent vondt i øinene hver gang de faar noget talentfuldt mellem hændene. Og hvis det av en eller anden grund ikke kan refuseres, saa maa det ialfald betales mindst mulig."
(Sigurd Hoel i brev til Sigurd Bodvar, forfatter som Sigurd Hoel hjalp i forlagsverdenen, datert Berlin 30/12 -29)
Odalens valgspråk: "Det nitter itte"
"Bygden"
Innholdet av det første kapittel, hensikten med det, må være å vise bakevje. En bygd utenfor strømmen. En bygd hvor det kokes op og op igjen på de samme tingene. Hvor alt nytt som kommer utenfra møtes med mistro, mens alt nytt som forsøkes innen selve bygden, møtes med latter. Latteren, fliret og helst en sviende setning, som et brennmerke, er forsvaret mot alt nytt, alt som er annerledes(…)..
(Fra Sigurd Hoels notater til Trollringen)
(…) Han reiste seg og travet litt omkring på gulvet. Gikk ut i hagen. Betraktet bilene som suste forbi. Hørte skranglingen fra forstadsbanen. Gikk inn igjen. Snart var han på vei til byen. Til et møte. For å snakke med Harald Grieg. For å spise sammen med Ingrid - som regel på Continental. Han bodde ikke langt fra Smestad stasjon. Men han tok aldri trikken. Trikk var et ukjent fenomen i den eldre Hoels liv. Han satt ved skrivebordet. Så gikk han bort til telefonen Tok av røret:
"Dette er forfatteren Sigurd Hoel. Kunne de være så vennlig å sende en drosje til Holmenkollveien 13 B. Jeg venter utenfor".
(Fra Øystein Rottems biografi Sigurd Hoel - et nærbilde.)